Covid-19,  FERIE,  Foreldre,  Høst,  HVERDAG,  Personlig,  SKOLE,  USA

det er nok nå

Forrige post ble avsluttet med et spørsmål om jeg får lov til å være oppgitt. Siden slutten av Juni har det skjedd mye, og samtidig så lite. Sommerferien er over, ungene er tilbake på skole. Altså, skole fra kontoret her hjemme. Begge to.

For vi har fått to skolebarn over sommeren – 5 åringen har nemlig startet Kindergarden. Det er utfordrende nok å motivere en 8 åring til skole over pc-skjermen, men det er en helt annen sak å motivere en 5 åring til å sitte stille så lenge. Heldigvis er det mange «brain breaks» og takhøyde nok til at han får lov til å snurre litt på tripp trapp stolen. Heldigvis er også PJ sin arbeidsdag såpass variert at han har hatt muligheten til å bistå som lærerassistent med meg. Og det er veldig fint de dagene timeplanen ikke matcher (som er hver dag) eller det er tekniske problemer så vi ikke får logget på (ca 4 ganger i uken).

I forrige post skrev jeg og at våre barn ikke bør ha hjemmeskole, og allikevel sitter begge to hjemme, med skole. Hva skjer? Vel. Vi bor tross alt i Florida og i et område som er veldig rødt. Vi har hatt så høye tall at vi har vært (og er vel fortsatt) episenteret for Covid-19. Tallene har vært så høye at når vi leser overskriftene hjemme i Norge nå (17.sept i dag) så forventer vi sykere tall enn det de opplyser. 1-15 smittede er liksom barnemat. Vi har hatt 2-3000 smittede hver dag! Nå er det ikke like mange, for countyet og staten har iverksatt tiltak som har hjulpet. Men vi vet det øker litt igjen nå ettersom skolene har åpnet.

Så hvorfor valgte vi remote learning/virtual school? Fordi vi ikke er enige i at de skulle legge ansvaret over å hindre spredning av viruset over på skolen og barna. Fordi det sier seg selv at hvis du har enorm smitte i omløp, så blir smitten spredt i små samlinger. Fordi jeg ikke ønsker at våre barn skal gå med munnbind en hel skoledag. Fordi jeg ikke tar sjansen på at våre barn eller vi klarer oss, eller ikke får noen ettervirkninger av å ha hatt viruset. Fordi det er kjipt nok at PJ sitter i karantene for 5.gang i 2.etasje fordi noen andre har fått påvist smitte eller føler seg syke. Det er nok nå.

Jeg vil vite at barna mine er trygge, at vi ikke smitter noen uten å vite at vi har det eller at en av oss dør og ikke får oppleve et liv sammen. Synes det er grunn nok til å velge å være hjemme.

Vi har vært isolert siden mars, med en liten pause i mai. Den bestod av ett restaurantbesøk, før vi måtte isolere oss igjen etter retningslinjene fra basen. Misforstå meg ikke her, jeg er glad i regler og klare retningslinjer. Det begynner bare å bli litt vel lenge! Vi er i midten av september, det er et halvt år i isolasjon. Ingen har godt av det!

Jada, vi har reist på den lille stranden vi fant noen ganger. Og vi har vært på en strand på en annen miltitærbase et stykke unna oss. Ja, vi har gått og syklet i området. Vi har basseng i hagen. Vi har stort hus å boltre oss på. Men vi savner å være sosiale. Barna har lekt med vennene sine to ganger. Vi visste at de var friske ettersom de hadde testet seg nylig, og vi måtte bare ta sjansen. Det angrer vi ikke på. Men det er også alt. Jeg kan jo ringe en venn eller familie, og eldstemann har ringt med venninner. Men det er ikke det samme.

Vi merker at ungene tåler mindre stimuli. De har skiftet personlighet over sommeren, ble mer aggresive og trengte mer egentid. Støynivået og kranglingen økte, og sånne små ting som begynte å uroe oss kom frem. Heldigvis har det hjulpet å starte på skolen igjen. For selv om vi forsøkte å ha en relativt satt hverdag, er 3 måneder med fri alt for lenge for barn.

Vi kjøpte oss et par SUP’s og vi har reist på endel bilturer. Vi har forsøkt å ha helg når det er helg, men det skled litt ut i blant. Men vi forsøkte. Og jeg tror at motivasjonen for å stå inne i situasjonen kom ved å se på det som en dugnad, og at vi rett og slett ikke hadde noe valg.

Vi fikk ikke reist til Norge i sommer. 10 dager i karaneten uten et hus å være isolert i funket ikke, og 14 dager karantene når vi kom tilbake var heller ikke så fristende (ikke at det er så mye forskjell fra livet vi lever til vanlig). Men det betød og at vi ikke fikk tatt over det nye huset vårt selv i Juli. Heldigvis fikk vi god hjelp av familien min, og det var trygt å vite at alt av papirarbeid og ting ble tatt godt vare på.

Litt skummelt å få tilsendt slike bilder, selv om vi vet at huset må totalrenoveres. Litt vanskelig å planlegge en prosess når vi bor så langt unna og, derfor leier vi det ut enn så lenge og håper at vi dermed får litt bedre tid til å tenke gjennom planene våre.

Heldigvis er ikke all kledningen slik.. Men det var verre enn jeg husket..

Heldigvis går vi inn i høst og en ny sesong med nye ting både ungene og jeg gleder oss til. PJ er vel kanskje litt mindre glad i det, men han står i det 😉 Halloween har nemlig vært et tema gjennom hele sommeren, og vi har allerede kjøpt inn litt nytt som skal inn i samlingen vår. Og høsten har allerde vist seg på trappen, selv om den offisielt ikke er her helt enda (hallo 36 varmegrader!)

Men jeg kjenner at det begynner å bli nok. Vi gikk inn i valget om hjemmeskole med det håpet om at de skal tilbake på skolen i Januar. Nå blir vaksiner utsatt, tallene går litt opp og ned og vi aner egentlig ikke om samfunnet rekker å bli klare til den tid. Jeg kjenner jeg får litt panikk av den tanken, og ble jeg ikke irritert over andres oppførsel rundt viruset før så blir jeg det i hvertfall nå. Det er fort gjort å tro at det er over når tallene går ned, men det er nå det er viktig å stå i det! Stå i det litt til, så får vi en buffer til å senke smittetallene litt til. Før influensasesongen. Før det blir kaldere igjen.

Så ja, jeg er oppgitt. Jeg er mye lei meg og stresset. Det var ikke det her vi flyttet til USA for.. Spørsmålet om det er riktig å bli har vært oppe til diskusjon, og det er vanskelig å se helheten da situasjonen kan forandre seg fort.. Akkurat nå er det nok å komme inn i nye rutiner som viser seg å være bra, og så får vi ta en ting som det kommer. En dag av gangen.

-Tuva

Hadde bestemt meg for å ikke skrive innlegg med negativt innhold. Kun ha rom for reiseskildring og å spre positivitet. Men denne perioden her har vært veldig prøvende for oss som en familie, og det blir helt feil å late som noe annet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *